byggekloss.

Jeg har brukt en del krefter på å forsone meg med tanken om at det ikke er et nederlag å skulle flytte fra New York. Siden NYC liksom er the place, the shit, verdens navle og alt det der, har jeg forestilt meg at det er et tegn på svakhet å stikke. En som drar frivillig fra New York har vel gitt opp for lett, eller så vet hun sikkert ikke sitt eget beste…

Men det er jo nettopp det jeg gjør, vet mitt eget beste altså, for jeg kunne jo ha blitt lenger. Hvis magen hadde sagt at det var rett.  

Jeg har elsket livet mitt i storbyen. Noen dager har jeg selvsagt hatet det, men sånn er det jo fra tid til annen. Oppholdet har vært et eventyr uten like, og jeg er veldig takknemmelig og stolt for at alt har gått bra. Jeg kom inn på NYU, jeg har oppnådd gode resultater, det gikk økonomisk, jeg har hatt venner og kost meg masse med skriving og ord. Dessuten har jeg gjort det jeg dro dit for, å være New Yorker.


Jeg satset stort, og jeg hoppet langt i august. Jeg var så absolutt klar for det, for jeg trives generelt godt med hopp av ulike slag. Men greia med New York er at jeg aldri har sett for meg en framtid der. NYU og livet på Manhattan har kun vært én av mange byggeklosser tilhørende slottet jeg har startet å bygge i Norge. Slottet hvor Stoltenberg er syvende far i huset, mormor og morfar sitter på trappen og spiser brød med Sagnespølse og inne er alle vennene mine med hver sin øl og prater fjas. Så er jeg sikker på at det en dag i fremtiden blir tid for en ny utenlands-byggekloss (gi meg maks to år), men nå må jeg ha litt Norge-klosser først.

Manhattan har gjort en god jobb med å lære meg hva jeg trenger for å trives, nemlig at det er andre ting enn skyskrapere, mimosa og en by med sykt rask puls som skal til for at jeg har det bra. Mye av det jeg synes er fint, finere enn mimosa og skyskrapere, det finnes bare i Norge. Disse tingene er mer verdt for meg enn New York-accent og utsyn til en grønn dame med fakkel. 

En smart venn minnet meg på dette like før take off fra New York, ”husk at innhold er viktigere enn form”, sa han. Og med de ordene drar jeg hjem til Norge,  bare for å lande litt. 

goodbye.

Jeg har flyttet fra alt.

Mannen med doo-rag som sto på henda og hang i stilaset på 127nde, kakerlakken som kravlet over Ralf Lauren i stua siste kvelden, hvininga fra subwayskinnene som for hver dag har gjort meg litt mer hørselhemmed, pizzaslicene til 2 dollar, skyskraperne jeg har analysert i arkitekturhistorien, tisselukten på bussen til Queens, konsertene for $10, vintagebutikkene store som fotballbaner, frozen margeritas i litervis, Times Square rundt midnatt <3, Times Square når det er dag </3, synet av Freedom tower fra IKEA-båten, Mediterian Qinoa til lunsj HVER dag, (nesten) gratis kaffe, hjemlengsel fordi ingenting minner om det som er hjemme, festene med høye heler, festene med gummistøvler, de mange utstillingene som virkelig har gjort inntrykk, kampen om å fortelle den beste historien i klasserommet, people watching på subwayen, oppgittheten over at Harlem aldri tømmes for særinger og rariteter (og gleden av det - på en god dag), skjult bruk av kompasset på telefonen fordi jeg ikke skjønner hva som er uptown eller downtown, Deli-eieren som lot meg ta med øl hjem og betale senere, dama på vaskeriet som alltid ba meg lukte på tøymykneren, en enorm læringskurve i beerpong, kafeblogging i stor kvanta. Og menneskene så klart! De jeg har fått nok av, og de jeg felte en tåre for da jeg dro.

... og triumfbuen i Washington Square Park, som jeg for sent fikk høre har en forbannelse over seg, trer du gjennom buen, så graduater du nemlig aldri fra NYU.

Jeg masjerte under triumfbuen første dagen jeg, fordi jeg er litt barnslig, og trodde det var den den var til. 

Så sånn ble det. No more NYU. No more New York City. Hvertfall for denne gang. Takk for nå. 



den internasjonale studentfestivalen i trondheim.



SHARING THE VALUES


No matter their differences in background, nationality, gender, religion, sexual orientation and values, five hundred students from around the world were now dressed up in their host families’ skiing outfits from the eighties. Coming from around the world, these students had gathered in the Norwegian forest, and they all had high expectations of what the snowy fields had to offer. After several days of debates and discussions, confrontations of prejudices, teaching, learning, and trading ideas, all participants were now gathered to cross country ski.

During the winter of 2013 I volunteered for ISFiT as a press affiliate. My job was to make sure that all domestic and international media gave adequate coverage to ongoing events and published news about the festival’s theme. There was no doubt that this event should be in the spotlight, because it captured what ISFiT is all about (not to mention that watching people ski for the first time is pretty entertaining in itself.)

ISFiT is about defying cultural differences, making friends and getting to know one another through laughter and bonding. It is about fostering creativity by going beyond the familiar, and about developing the best ideas on the basis of respect and dignity. All participants and volunteers seek justice in their ideas, because they are the student rebellion that makes a peaceful revolt.

It was a victory for many to make it safely down the hill that day, and it was a victory for us all to be able to have fun and enjoy each other’s company despite our differences.  And to me it was a victory that ISFiT’s values were captured on TV so that everyone could play a part in building the ISFiT experience.  

I am one of ISFiT 2015’s International Ambassadors, and will continue to promote and share ISFiT’s values from New York. I want every person in this city to be aware of the amazing things that will take place next February in Trondheim. Keep your eyes peeled on further news!

Kristine Bjartnes, New York

spørsmålsrunde.

Under mitt juleferieopphold i Oslo og mitt spring break-besøk i Geneve befant jeg meg stadig i situasjoner hvor enorm gjensynsglede og lykkerus ble etterfulgt av småprating og pjatt fra min side. Jeg har, over hundre ganger, svart på de samme spørsmålene. Lyden av mine venners formuleringer hørtes nøyaktig like ut som lydbølgene som hadde truffet meg timer før, om ikke minutter. Ektefølte og ærlige svar ble fort gjort om til standard ytringer fordi jeg var lei av å snakke om New York, meg selv og av å svare på spørsmål jeg ikke hadde svar på. Dette til tross for min store takknemmelighet for venner og bekjentes omtenksomhet og de sårt etterlengtede sammenkomstene.

Situasjonen i min innboks på e-post og på Facebook er likedan.

Som fersk blogger på jakt etter å passe inn i sjangeren har jeg nå tydd til spørsmålsrunde, dog med en noe annerledes vri. Dette er spørsmålene knyttet til mitt opphold i New York som jeg har fått flest ganger. Men her kommer de med et mer presist svar, og en forklaring på hvorfor jeg svarte slik jeg gjorde. 

Beklager hvis jeg har løyet eller fulgt norske normer.


1. Hvor lenge blir du i New York a?
Jeg pleier å smile lurt og si at jeg ikke vet. Så babler jeg litt om at New York er dritbra. Men så forteller jeg om alle utgifter ved å bo her, og at jeg savner venner og familie, da ser jeg litt mer alvorlig og trist ut. Også smiler jeg høflig tilslutt, som om at jeg er takknemlig for å ha fått spørsmålet.

På ekte: Innvendig skriker jeg høyt. Alt jeg ønsker er at alle skal holde kjeft. Skjønner dere ikke at dette er mitt eksistensielle spørsmål? Skal jeg være New York City-gurl med hår som flagrer i vinden og har Starbucks i hånda? Eller hun som sykler gjennom Bakklandet med Dahls i kurven? New York accent? Eller trønderdialekt?

Bare så dere vet det, så kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva alle tenker at er det feteste stedet. Jeg bestemmer selv.

Og det blir Trondheim. 

2) Hvordan finansierer du egentlig oppholdet ditt?
Jeg lager en lyd for å beskrive hvor høyt beløpet for skolepenger faktisk er. Så sier jeg at det føles dumt å gå på NYU når utdannelse i Norge er gratis. Så forteller jeg at NYU er rangert som USA’s dyreste privatskole, men at jeg ikke fant ut det før etter at jeg hadde starta. Så humrer jeg litt av det faktum, imens jeg synes litt synd på meg selv, samtidig som gir inntrykk av å være sykt YOLO.

På ekte: Takk til mamma, takk til pappa. Kjære Lånekassen: tusen takk for de ekstra 60 000 i stipend. Og takk til alle som ga meg penger til konfirmasjonen, de siste slantene kommer godt med. Jeg innser at lånet blir høyt, og jeg tar til meg alle visdomsord om en fremtid hvor studielån, barnehageplasser og leiligheter tømmer kontoen før man en gang har rukket å kjøpe sur traktekaffe. Problemet er bare at jeg ikke klarer å helt ta det til meg likevel.

3) Er du trygg i Harlem?
Jada, sier jeg. Trygg som bare det.

På ekte: Nei, det er ikke helt trygt. Men dette spørsmålet er utrolig irriterende, og noen ganger heller det mot å være nedlatende. DET ER IKKE FARLIG Å BO I HARLEM, det er heller ikke bare fattigfolk og svarte som bor her…

Å bo på Manhattan er ikke en menneskerett, men jeg later som at det er det.. dermed må jeg trekke nordover til lugubre steder slik som 127. gate. Dog er det ikke mer lugubert enn at en stilig, svensk restaurant er min nærmeste nabo.

Jeg er alltid redd for å gå alene uansett hvor det er. Men akkurat i Harlem er jeg faktisk mest redd for scientologikirken og deres mas om personlighetstest. Han med det røde balltreet som henger på pizzasjappa på 125. og Lexington er faktisk ganske snill.

4) Har du amerikanske venner?
Noen, sier jeg bare.

På ekte: Det er ikke gøy å si at man ikke har mange venner.  Jeg har prøvd hardt, men de fleste amerikanere er bare så… annerledes. Heldigvis bor jeg i New York og her finnes folk fra hele verden. Jeg har mine nærmeste venner fra Sverige, Frankrike, Columbia, Kina, Texas (siden det nesten kjennes som et eget land) og Norge så klart. Etter å ha vært her i snart ett år har jeg innsett at hvilke land vennene mine kommer fra ikka har noe å si, så lenge man har noen.

5) Hallo, jeg har lest bloggen din.
Dette er ikke et spørsmål, men det blir hengende i lufta med forventing om svar. Alltid. Tonefallet til dette utsagnet varier, det hender at noen er mer ironiske enn hyggelige. Uansett pleier jeg å le skikkelig søtt, ta meg til brystet og si ”ååå, så koselig”.

Ekte: Om du er sarkastisk og flau for at du leser blogg, så sier det mer om deg enn om meg, for du har faktisk klikket deg inn og lest. Og takk for det. Jeg blir oppriktig lykkelig av å tenke på at noen gidder å lese ordene jeg rabler ned. Det mener jeg av hele mitt hjerte.

6) Skulle ikke du ha blitt tjukk?

?

7) Oj, nesering!
Ja. Haha.

Ekte: Har egentlig ikke noe lyst til å snakke om det. Alle ser så sjokkert ut, men det er vel ikke første gang du ser et menneske med ring i nesa?!

Det var en impulshandling i det jeg ruslet alene nedover Broadway. Jeg angret i sekundet jeg ble stukket, og blod og tårer blandet seg på haka. Men nå går det ok, og jeg lar neseringen bli værende helt til denne ”yolo-nesering-jeg finner meg sjæl"-epoken av livet er over (kanskje den aldri tar slutt).

8) Fortell hvordan det er da!
Alt er bra.

Ekte: Hvordan hva da er? Still et mer konkret spørsmål plis.

9) Men har du det bra liksom?
Ja

Ekte: Og nei. Kommer an på. 

10) Hvordan går det med kakerlakkene?
Ler, himler med øynene og forteller at de kommer og går. (Drepte en feit en i går faktisk.)

Ekte: Hvis folk faktisk leser og referer til bloggen, burde jeg kanskje bruke innflytelsen til å skrive om viktigere ting en kakerlakker.

11) Du kommer vel tilbake til Oslo?
Svarer det samme som på spørsmål nummer 1.

Ekte: Resulterer i tørr hals og svettetokt.

12) Du kommer vel tilbake til Trondheim?
JA.

13) Hvor mange er det som leser bloggen din egentlig?
Mellom 20 og 400 unike lesere daglig.

Ekte: Tall er tall, og jeg lyver ikke om dem. Svært stolt at det var nettopp blogginnlegget om vigsel av homofile som satte rekorden, med 600 unike lesere og 900 klikk på et døgn.

-


Til neste gang vi sees har du nå forhåpentligvis svar på alt. Da er det fint om du bare henviser til at du har lest bloggen, også kan vi snakke om noe annet i stedet… som for eksempel om livet DITT.

påskeaften.


Jeg har skjønt at dere alle har gått på skitur, spist lammestek, løst påskerebus og funnet egg. Takk for alle oppdateringer.

Jeg har også et eksponeringsbehov. Her kan dere se at det går an å sitte i solveggen på Manhattan også.

kirkemøtet.

Som femtenåring fant jeg et felleskap inkluderende som få. Vi var venner uavhengig om jakka var H. Miller eller kjøpt på HM, om vi var gutter eller jenter, 15 eller 25. I kirka ble jeg møtt med en enorm tillit, og for alle der var det en selvfølge at jeg kunne mestre. Prester og ledere var tolerante og åpne til sinns. Det var plass til alle, Åse S. Haugstad, Silje Kivle Andreassen og Erling Pettersen sørga nemlig for det. 

I min tid i ungdomsfellesskapet i Nordstrand kirke fikk jeg, og får fortsatt, møte fantastiske mennesker som inspirer med en enorm romslighet, tålmodighet og tillit. Dette er folk jeg for alltid ønsker å ha i min nærmeste krets. 

I trygge rammer lærte jeg  å sette ord på følelser. Det var lov uttrykke det som var vanskelig, og sammen satte vi pris på det som var godt. Det var rom for å fortelle og det var rom for lytte. Kall gjerne andakter for bloggens spire. I ungdomsarbeidet lærte jeg å si det jeg mener. Jeg lærte å formidle. 

Det er ikke enkelt å være ung i Norge og si at man er troende. Til tross for mitt svært liberale syn på kirke og tro, og at mine arbeidsoppgaver i ungdomsarbeidet stort sett besto av å dele inn volleyball-lag, legge konfirmanter, og lage revy, har jeg blitt møtt med hevede øyebryn og hånlig latter. Jeg prøver å svare øyebrynsheverne med klar røst og hevet hode i håp om at de skal forstå at min tid i ungdomsarbeidet først og fremst har vært en skolering i hvordan se og ta vare på menneskene rundt meg. 

Men, den svært verdifulle vitenen og bevisstheten rundt medmenneskelighet, blir dessverre stadig oversett av sterke fordommer mot religion og kirke.

Og i dag kan jeg faktisk skjønne hvorfor.

Kirkemøtet stemte mot at homofile skal få gifte seg i kirken. Kirkemøtet stemte mot forslaget om at homofile kan få forbønn i kirken etter å ha giftet seg borgelig. 

Jeg kjenner meg støtt. Og jeg kjenner meg lurt, for dette går imot alt det jeg oppfatter som kristendommens verdier. 

Nå sitter jeg i New York, milevis fra konfirmasjonsleir og spillkvelder. Herifra observerer jeg kirka jeg er innmeldt i og landet jeg tilhører på avstand, men landet jeg er så stolt av og som jeg skryter av til daglig har falmet. 

Jeg kunne valgt å holde kjeft i dag, bare vifta bort alle ord som svir, og drøyd skrytinga et par dager... Men det gjør jeg ikke, nettopp fordi kirka mi har lært meg å gjøre det motsatte.